Dykkesteder

Vraket av UM-EL-FAROUD Malta har noen av Europas største tørrdokker, og hit kom det libysk-registrerte skipet Um El-Faroud for en større ombygging. Under arbeidet ble det en gasseksplosjon ombord. 9 mann ble drept og båten ble kondemnert. I 1998 ble den senket utenfor Wied iz-Zurrieq som dykkemål. Det er perfekt å legge seg på 6 meters dyp i det store blå og padle rolig de 150 metrene ut til vraket. Noen ganger kan det være strøm i området, og er du i dårlig form er det lite trolig at du når vraket på en dårlig dag. Det som møter deg er et typisk kontainerskip med styrhus / boenhet bak, og et langt fordekke med store lasteluker. Stimer med sardiner kretset i fritt vann rundt styrhuset, mens større fisk ligger tettere innpå vraket og foretar plutselige angrep inn i sardinstimen. Til å være et såpass nytt vrak er det bemerkelsesverdig mye fisk her, både på utsiden og inne i selve vraket. På styrhusseksjonen finnes flere fine gangveier. Selve brua mangler tak så begge disse stedene gir mulighet for enkel penetrering som alle kan gjøre. Det ligger også vel til rette for dypere penetrering av vraket.

Det er forholdsvis enkelt å komme seg helt inn i maskinrommet, men der inne er det litt grisete. Så er du typen som ikke liker møkk på drakten, ikke gå inn dit. I den ene enden er propellen et vakkert skue, mens en majestetisk mørk baug ruver på motsatt ende. Ønsker du å svømme over hele vraket må du ha to dykk her ute, men det passer perfekt. Etter dagens første dykk er det flaskebytte og en lett lunsj i Wied iz-Zurrieq, og så er man klar for dykk to. I dag er fremre del revet av og har flyttet seg fem meter mot land. Dette skjedde under en vinterstorm etter at vi hadde vært der.

Posisjon: Nedenfor byen Qrendi er det en liten landsby med ei bukt, Wied iz-Zurrieq. Svøm en retning av 240/270 grader fra kaia i Wied iz-Zurrieq, eller følg stimen med dykkere på en fin dag. 4 Type båt: 10,000 tonn Kontainer skip Lengde: 110 meter Dykke dybde: Max dybde 36 meter, toppen av skorsteinen treffer du på 12 meter.

HMS STUBBORN HMS Stubborn, P-238, ble sjøsatt 11. november 1942. Den er en engelsk S-klasse ubåt. Båt og besetning fikk mye juling i den tiden den var i aktiv tjeneste. Den slepte X-7 til Alta i 1943 når de skulle ta Tirpitz. 11. februar 1944 senker den DS Makki Faulbaum og skader DS Felix ved Ellingråsa fyr. Den 13. angriper den en ny konvoi på Folla, men da er det slutt på hellet. Etter et kraftig angrep med synkeminer får den store skader og halter sterkt skadet over til England. Her blir den plukket opp av den norske armerte hvalbåten Narvik og berget. Den blir så overført til Stillehavet hvor den får kraftig bank på nytt. Til slutt seiles den til Malta for der å bli kondemnert. 30. april 1946 senkes Stubborn som treningsobjekt for ASDIC operatører. HMS Stubborn er et båtdykk. Med Oxygène sin utmerkede båtfører er det bare å slappe av på dekk og nyte sola. Når vi kommer fram til posisjonen er det allerede dykkere nede på vraket. Men det er tydeligvis en smule kaos ombord på dykkebåten som venter på dem. Vår eminente skipper rister litt oppgitt på hodet, da de tydeligvis har plassert bunnlina feil ut i fra strømmen. Resultatet er at lina har forlatt vraket, og dykkerne er uten bunnline. Vår line blir raskt plassert på rett side av vraket, og vi begynner nedstigningen mot Stubborn. På vei ned i det blå blir vi innhyllet i en sky av bobler. De der nede har tydeligvis funnet ei bunnline de kan bruke, og godt er det. Det er ikke uvanlig å se ubåten fra 25 meters dyp, men i denne boblestrømmen har Gary og jeg problem med å se hverandre. På 30 meters dyp passerer vi dykkerne som er på vei opp. Jeg synes de er litt dårlig utstyrt for denne dybden med sine single 12 litre. Det kommer stadig bobler opp, og på 55 meters dyp finner vi en dykkeleder som prøver å fjerne vår bunnline fra vraket. Et lett kakk i hodet med blitsen og han forstår delvis at han ikke er alene. Han gestikulerer vilt og vil ha oss til å gå opp. Øynene står i kryss, og når vi prøver å få en form for forståelig kontakt kan det kun beskrives som “lyset på, ingen hjemme”. Etter en stund forstår han at personen med det store kameraet og den gestikulerende buddyen ikke er hans dykkere, og begynner endelig sin oppstigning. Luft på denne dybden er et utrolig dårlig valg. Dette er ikke et vrak med en dybde der kreti og pleti burde få tilgang. Helt tydelig at ikke alle på øya er enig om hva sikker dykking er. Men endelig er vi alene, og kan nyte det fullt inntakte vraket med vår heliumklare hjerne. Vraket har en liten slagside, og muligens tipper det noen grader ned med baugen. Propellene stikker vakkert fram fra skroget. Nødlukene er åpne, men det frister ikke å penetrere en trang ubåt med alt utstyret vi har på. De seks torpedorørene som har skutt ut sine dødelige stålfisker er lett synlig i myk-korallene på skrogsiden. En stor, ensom baracuda har tydeligvis sitt tilholdsted ved torpedorørerene. Ellers er det en del større fisk som gjemmer seg under ubåten, og stimer med sardiner og andre pelagiske fisker kretser rundt komandotårnet. Tiden går fort i godt selskap, og det har Stubborn vært. Lina er løs fra vraket takket være vår behjelpelige “venn”, så det er bare å begynne på oppstigningen og en time med dekompresjon.

Posisjon: Buggiba, ca 3,5 km ut av Qawra Point Type båt: S-klasse ubåt Lengde: 66 meter Dykke dybde: 55 meter

LE POLYNESIAN Franske Le Polynesien forlater Valetta i konvoi. Det vakre passasjerskipet er i krigstjeneste, og skal frakte serbiske tropper til Saloniki. Utenfor Valetta ligger den tyske ubåten UC-22, den er på mineleggingstokt. Oberleutnant zur see Weichold observerer en konvoi som beskytter seg med sperreballonger og flysikring på vei ut av havnen. Han legger seg i bakhold i en kanal mellom to rev der skipene må passere. Torpedoene med 100 kilo sprengstoff forlater ubåten, og Le Polynesien er historie. 10 mann omkommer. UC-22 kommer seg unna, og dette blir dens siste tokt. Neste stopp er Kiel og hugging, første verdenskrig er over for alle. Det første jeg spør om når jeg kommer innenfor døren til Oxygène, er muligheten for å få dykke Le Polynesien. De er i fistel fra første stund. At de ønsker å vise fram dette smykkeskrinet av et vrak forstår jeg godt. Etter noen dager med fantastisk dykking på spennende vrak, bygger det seg opp en intens forventning. Kan Le Polynesien konkurrere med alt dette andre? Vi er fire som skal ned, tre fra Oxygène og jeg. Alle er like gira. Hovedsettene har trimix, decogassen er klar, og båtføreren venter i St. Thomas Bay. Værgudene er på vår side da det er lite vind og lett overskyet. Vraket ligger nokså langt ute fra land og det kan være værhardt her, så det er ikke alle dager det går an å dykke. Båtføreren vår, Pierre, har satt moring på vraket tidligere på dagen. Det er ganske mye strøm i overflaten, og etter sikkerhetssjekk er det bare å begynne å dra seg ned etter bunnlina. Det er nokså tungt i strømmen, og det overrasker meg alltid hvor langt 60 meter er. På vei ned skifter blåfargen fra lys blå til dypere blå. Det er noe med blåfargen i vannet rundt Malta som aldri slutter å fascinere meg. Når vraket endelig kommer til syne er det overveldende. Størrelsen og sikten tar pusten fra meg. Ikke særlig lurt under vann, men skitt au. Et enormt fargespill overtar i det vi kommer helt ned. Skipet er overgrodd med utrolige mengder fargerike koraller. Jeg har aldri sett noe lignende i Middelhavet. Store groupere cruiser forbi, likedan stimer med baracuda og mengder med små fisk. Men det er ikke biologi vi er kommet for denne gangen, så fokus skiftes til vrak. Vraket har en slagside til babord. Der torpedoen eller torpedoene har truffet er den veldig åpen, og man kan se inn til noen av stimkjelene. Vi følger et nydelig teakdekk bak mot hekken, utrolig velholdt etter snart 90 år under vann. Etter å ha brøytet oss gjennom fiskestimene finner vi bakre kanon, som er vakkert begrodd og i god stand. Vi velter oss utenfor hekken og svømmer ned mot et enormt ror og en overdådig propell. Det er det største og råeste jeg har opplevd! Etter noen bilder er det på tide å krype opp på dekk igjen da strømmen er kraftig. På 68 meters dyp er det ikke spesielt gunstig å bli tungpust. Vel oppe på dekk er det godt å søke beskyttelse for strømmen ved å svømme gjennom bakre overbygning. Den har et skjelettaktig utseende og line er derfor ikke nødvendig, men strømmen dempes av strukturen. Flasker og tallerkener ligger spredt rundt på vraket. Tidligere hevet dykkere store mengder porselen, derfor fikk hun navnet “tallerkenskipet” av de lokale. Et annet kallenavn er “Maltas Titanic”, på grunn av den rette, skarpe baugen som står i sterk kontrast til det dypblå havet. Kjært barn har mange navn. 25 minutter går fort, og det er med vemod jeg må forlate dette vakre vraket. Men bunntiden er ute, og en lang rolig oppstigning følger. Le Polynesia går mer og mer i ett med den mørke bunnen for hver 3. meter på vei opp. Fra 36 meter ser jeg en lysende prikk. Det er en tallerken som ikke helt vil gi slipp på vår oppmerksomhet. Etter et så fantastisk dykk er det godt med en lang dekompresjon for ettertanke, da dette er et vrak som gir mat til fantasien. Selv i båten på vei inn er det nokså stille. Alle har nok med å fordøye det de har opplevd. Vi så kun en fjerdedel av skipet, så en ting er sikkert: jeg skal tilbake til tallerkenskipet!

Posisjon: 16 km ut fra Valetta, 10 minutter ut fra St. Thomas Bay med Pierre Type båt: Fransk passasjerbåt, fraktet emigranter til Australia og Østen Bygd: 18.04.1890 Senket: 10.08.1918 Lengde: 152 meter Dykke dybde: ca 60meter på dekk, 68 på bunnen. 

HMS SOUTHWOLD HMS Southwold er en Hunt klasse destroyer, sjøsatt 25. mai 1941. Under et forsøk på å taue et skadet skip i sikkerhet til Malta traff Southwold ei mine. 24. mars 1942 synker skipet i to deler, fem mann omkommer. I dag ligger hun på ca 70 meters dyp. Baugseksjonen, som er den største delen, ligger på styrbord side. 300 meter fra baugen finner vi akterenden på max dybde 72 meter.

HMS RUSSEL H.M.S. Russel ble sjøsatt 1901. Hun var en av sin tids raskeste krigsksip med topphastighet på 19 knop. Natt til den 27. april 1916 lå hun utenfor Grand Harbour og ventet på å få komme inn. Tre dager tidligere hadde U-73 lagt miner i området. Dette ble HMS Russel sin bane, og 126 omkom. Dette er det dypeste vraket og muligens også det minst attraktive. Dybden er 115 meter, akterenden er ikke funnet.

S-31 Tysk Schnellboot, S-31, la ut miner ved Malta den 9.mai 1942 sammen med to andre båter av samme type. En av minene løsnet fra moringen og traff S-31, og 13 mann omkom. Den ligger på 70 meter og er et meget godt dykkemål. Sist Oxygènegjengen var på dette vraket måtte de dele dekompresjons-stoppet med lekne delfiner. Rundt Malta finnes ca 300 vrak, og langt på nær alle er funnet.

GROTTER

Alle tre øyene (Malta, Comino og Gozo) er kalkstein, og her er mengder av grotter både på land og under vann. Interessen for å lete etter og utforske grotter har så langt vært liten. Her finnes mange mørke hull som ingen har lagt line inn i. Men noen områder er oppdaget, og enkelte dykkesenter bruker dem til å ta fritidsdykkere med inn i “grottesystemer”. Grunnen til at dette går bra er at grottene som blir brukt er relativt korte og åpne. Noen av disse såkalte grottene kan egentlig ikke engang karakteriseres som cavern. Et av disse stedene finner du på Gozo, nedenfor the Blue Hole. Dette er en enorm, vakker katedral som mange vil beskrive som et overheng, men innerst finnes en forlokkende mørk åpning. Dessverre har den allerede krevd sine første ofre i form av fritidsdykkere som ikke kjente sin begrensning.

TIPS FOR TEKNISK DYKKING PÅ MALTA

Den beste årstiden for “tekis” å dra ned til dette vrak- og kommende grotteparadis er høsten. Da er det svalere i luften, og man slipper å drukne i egen svette før man kommer seg ut i vannet. Temperaturen i vannet er på sitt beste, så dykking med våtdrakt er absolutt å anbefale. Men på 70 meter+ er det ikke mye våtdrakt igjen for isolering, så ta med den tykkeste. Andre fordeler med denne tiden av året, er at det er utenfor sesongen. Derfor florerer det av ledige sengeplasser på hotell og leiligheter, og mulighet for gunstig overnatting. Men først og fremst betyr det færre dykkere å konkurrere med om dykkeplasser, båter og dykkesenterets kapasitet. Vurder å la decoventiler ligge igjen hjemme, dette har de nok av. Senteret har doble og single flasker med DIN kobling. De bruker doble 12 som hovedsett, og har diverse størrelser for deco. Kommer det mange, bruker de lange 12 som decoflasker, og de fungerer utmerket. Når det gjelder bil, er “dive but don`t drive” et godt motto, da fastboende kjører som både bil og bensin er stjålet. Dykkere må ha mat, og gode restauranter er det mange av. Men det er det også av turistfeller, så spør på dykkesenteret om gode tips. Og har du en dykkefri dag, er det verdt å drikke vin produsert på Malta. Den bør nytes i store slurker av store glass.